«Winter is coming» sa sentralbanksjefen i sin årstale nylig. Dette (lett omskrevne) sitatet fra «Game of Thrones» er nok en indikasjon på at Norge er på veg inn i en annen økonomisk realitet. Mer på linje med det vi har vært inne på flere ganger tidligere i denne spalten. Men hva kan vi forvente oss fremover i dette «game of Krones» som vittige sjeler har kalt norsk økonomi?


Hva er det som er nytt?


Vel, egentlig svært lite vil jeg si. Oljeprisen er lav, og forventes å være mye lavere i fremtiden enn det historisk høye nivået vi så frem til 2014 og noen år før det. Og vi kan ikke forvente at vi har mye mer penger å putte på «oljefondet» med dagens lave oljepris. Den lave oljeprisen gir mange kutt både i oljebransjen, og i mange tilgrensende næringer . Så arbeidsløsheten stiger raskt i deler av landet for tiden. Rentene er også lave, og utsiktene for høy avkastning på «oljefondet» over tid er synkende.

Som en følge av dette, har vi behov for mer innovasjon, nye bedrifter, vekst i private næringer osv. Og ut over mer arbeidsledighetstrygd og mer pengebruk på infrastruktur, innovasjon osv har ikke staten råd til en stor vekst i sin pengebruk lenger. Ikke så ille fremtidsutsikter egentlig, heller det at vi (som vi har vært inne på før) ikke lenger vinner i oljelotto hvert år. Heldigvis er mange av gevinstene satt på bok, så vi har midler til omstilling og endring. Men, oljen vil ikke «redde oss» på lang sikt, så det norske samfunnet må nå omstilles på mange måter i lang tid fremover.

Fremtidige pensjoner

At det er vanskelig å tolke de økonomiske fremtidsutsikter, viser enkelte manøvreringer rundt pensjoner i det siste. Det er helt legitimt å ønske seg god pensjon, og alle organisasjoner må representere sine respektive godt i slike saker. Men det er i praksis delvis en tapt sak allerede. Vi har nå et arbeidsliv hvor en stadig lavere andel av de i yrkesaktiv alder er i jobb , svært mange nærmer seg 30 før de kommer i jobb, og de fleste i yrkesaktiv alder er ute av arbeidslivet igjen før de er 60.

Samtidig stiger levealderen fort, og dagens unge (om de holder seg litt aktive, ikke røyker, unngår sterke rusmidler osv) kan nok forvente å nærme seg 90 før de leverer inn. Selv uten kuleramme forstår man at en del av dagens ytelsesbaserte pensjoner ikke kan opprettholdes over tid .

Pengepolitikken og finanspolitikken

Situasjonen nå er veldig forskjellig fra slutten på høykonjunkturen på 1980-tallet. Da situasjonen ble veldig negativ den gangen, hadde Norges Bank en pengepolitikk som gjorde at jo dårligere det gikk jo mer satte de opp renta. Noe som var sterkt medvirkende til krisen. Vi husker 14% på innskudd og enda mer på utlån, noe som var heller ugreit for låntagerne og eiendomsprisene for å si det mildt. Heldigvis har vi fortsatt også en egen valuta som i tillegg flyter fritt, og Norges Bank vil nok bruke renten til å svekke den ytterligere.

Staten hadde heller ikke enorme reserver («oljefondet») i bakhånd den gangen. Så staten vil og kan nok bruke mer «oljepenger» i en periode. Men med en så stor offentlig sektor som vi nå har, må nødvendigvis virkemiddelbruken rettes mot innovasjon, utvikling m.v. Det er bare å bli vant til det.

Så det er mange gode grunner til at det ikke skal «bli ille» fremover, samtidig som det norske samfunnet og arbeidsliv må forvente å bli mer likt resten av den vestlige verden over tid.